De første dagene.

Et sted må en jo begynne.

For noen uker siden skrev jeg dette innlegget på min og Monica sin blogg. Det fikk mange treff, og jeg fikk mange gode oppmuntrende kommentarer fra veganere som hadde funnet frem til meg. Oppmuntret av støtten, skrev jeg akkurat en uke senere dette, hvor jeg på min måte kunngjorde for verden at jeg hadde bestemt meg: Veganer it is!

Hvorfor jeg ble veganer, er vel egentlig et kapittel for seg selv. Det er vanskelig å skrive om veganisme uten å forklare hvorfor man blir veganer. Men jeg skal prøve! Altså å skrive om veganisme uten å forklare hvorfor jeg er det. For hvorfor skal jeg forklare det? Joda, kanskje dere lesere som muligens er interessert i denne veien gjerne vil vite hva mine motivasjoner er for å være veganer, men på en annen side, er kanskje leserne av denne bloggen mennesker som allerede har, eller snart kommer til å bestemme seg for å bli veganere? Eller for å ha et annet slags kosthold enn før. Eller noe annet.

Uansett, så tror jeg at jeg kan spare hvorfor til et eget innlegg. Altså hvorfor for meg, hvorfor jeg tok dette valget.
For jeg har jo ikke svaret på hvorfor alle andre veganere valgte det, eller hvorfordu kanskje velger det.

Det må du må en måte finne ut av selv!

Man har noen felles grunner kanskje. Men motivasjonen kommer jo fra vårt indre.
Dessuten, om dere er veldig nysgjerrige, kan dere lese de to andre innleggene enn så lenge 

Det jeg kan si nå, er at jeg vet at dette er riktig for meg. Men om jeg visste at jeg skulle bli veganer i desember i fjor, hadde jeg ledd av det, og av alle som hadde sagt det til meg. Jeg koste meg med ribben min, jeg.

Jeg er da altså en “over natten” veganer. Noe hadde skurret inni meg i lengre tid, og jeg kjøpte trofast økologisk melk og økologiske egg for å dekke over følelsen. Ikke at det er noe galt med det – jeg mener at økologiske varer i det minste er et skritt videre. Man kommer seg jo videre med det neste skrittet etter det første. Ellers kan vi ikke gå.

Det som endret meg gradvis fremtil jeg bare ble det, var først Framtiden i våre hender som har “Kjøttfri mandag” på siden sin. Egentlig syntes jeg det var ganske teit første gang jeg hørte om det. Og jeg ble litt irritert også. Tenk å prøve å tvinge oss til å spise kjøttfritt på en mandag!! Og hva skulle jeg spise? Tamme supper og salater? Oppskriftene så ikke fristende ut i det hele tatt. Men det var da. Den siste tiden startet jeg likevel å utforske disse sidene, og jeg fant ut at de hadde “Månedens blogger”, som jo linket videre til et hav av oppskrifter, og blogger, om blant annet den veganske livsstilen. Jeg ble slått ut: Det var jo så mye variert mat! Så enkelt – og så grunnleggende: De mest grunnleggende matvarene, som man plutselig fikk mye mer i seg enn før. Rare, mystiske ting som kikerter og bønner kom opp på menyen, selv om jeg visste hva kikerter var fra før av.

Kikkerter? Nehei, kikerter.

Mange av oppskriftene handlet også om det å lage f.eks brød og wraps fra bunnen av. Nå har jeg aldri vært noen gourmet-kokk. Min far prøvde forgjeves å lære meg kokkekunstene fra jeg var barn. Men nei, jeg var ikke interessert. Det var bare teit. Men nå, når jeg så hvordan jeg kunne lage ting fra bunnen av, og at jeg kunne lage det uten noen animalske produkter – det likte jeg! Faktisk så likte jeg det så godt at jeg forsøkte å snike inn små ting i måltidene våre. Inni meg ville jeg nok bli en liten skapveganer allerede da. Litt sånn lure-veganer, kanskje? En del av meg planla dette, hemmelig.

Så kom dagen hvor Monica kom på besøk, og hvor jeg, fordi det var moro, skulle lage et vegansk måltid, både middag, og dessert, pluss smoothie. Jeg hadde forsøkt dette før, middagen, med blandet hell. Mann og venninne hjalp til på kjøkkenet, og skulle mose kikert-massen til kikert-wraps-bollene. Link her. Spente på den nye stavmiksern vi hadde fått av svigerfar til jul, tok de gledelig tak i utfordringen, og moste massen litt vel mye. Jeg sa ingenting, og følte meg vel egentlig bare glad for at de ville hjelpe til, og at de var så ivrige. For mannens del virket det i ettertid som om det var stavmikseren som var interessant, men der og da følte jeg en indre støtte og glede. Det ble godt! Bedre enn jeg forventet, og Monica roste det opp i skyene. Nå vet jeg fra før av at min kjære Monica har det med å rose det meste jeg gjør opp i skyene, men jeg vet hun mente det. Mannen var ikke så imponert, men det falt liksom litt bort det, i all rosen fra min kjære venninne. Menn er jo tross alt ikke så viktige når vi kvinner sitter til bords og skravler!!

Men jeg var alt i alt veldig fornøyd, desserten ble jo nydelig, og smoothien også. Poenget var at vegansk mat var nam-nam, jeg likte det, selv om kikertbollene i fremtiden skal få mye mer konsistens enn disse stakkars bollene denne dagen fikk – pga min mann og min venninnes overivrige bruk av stavmikseren.

Det ble en interesse. Også skrev jeg innlegget på bloggen til Monica og meg. Jeg hadde aldri turt å si min mening helt åpent ut i egen blogg da. Dette er to ukersiden. Jammen har ting forandret seg! Jeg turte det når Monica støttet meg først. Som hun fremdeles gjør når jeg skriver innlegg her også. I dag møttes vi på kafè, og ble enige om at bloggen vår var blitt litt for veganisert i den siste tiden. Det ble som en magnet for veganere, og selv om jeg i utgangspunktet skulle skrive om min vei, og Monica om sin vei, har emnet veganisme vokst seg enormt stort disse to-tre ukene jeg har holdt på med det. Det fikk liksom egne ben og stå på. Jeg har meldt meg inn i samfunn, foreninger osv, og jeg tror jeg allerede nå har en slags egen stemme i denne grupperingen jeg identifiserer meg inni. Så derfor kommer jeg til å skrive om veganismen min her, i de dype og detaljerte trekk. Vår andre blogg, Dine valg, handler tross alt om alle slags valg vi gjør. Der kommer jeg til å skrive litt om alt jeg gjør, fra veganismen i lette trekk, til gjenvinning av søppel, til hyggelige komplimenter. Det er så mye man kan gjøre for å få verden til å bli litt bedre. Her forteller jeg om min vei i veganismen, kanskje først og fremst om alle feilene jeg gjør. Slikt kan det bli moro av!

Endringen min kom med denne. Da hadde jeg bestemt meg. Det var som om jeg fikk koblet sammen to deler av meg selv som var blitt separert ett eller annet sted på veien. Ja, det er kanskje den beste talen du noensinn kommer til å høre.

Youtube er min venn. Kanskje aller mest dyrenes, og miljøets venn.