Opprop for merking av vegetar- og veganmat. Bli med!

Nå lanserer Forbrukerrådet en tjeneste som informerer om maten du kjøper/vil kjøpe er økologisk, glutenfri eller nøkkelhullsmerket.

Hadde det ikke vært flott om dette omfattet vegetar- og veganmat også?

Alt ligger allerede tilrette for dette, og Norsk Vegetarforening tilbyr gratis faglig spisskompetanse på området, slik at den nye Dagligvareportalen uten mer arbeid også kan inneholde denne informasjonen som er viktig for så mange.

Norsk Vegetarforening har laget en underskriftskampanje på sine nettsider.
De håper på å få med minst 1000-2500 deltakere på oppropet.
I vår vil listen bli overrakt Forbrukerrådet.

Ønsker du å være med og delta i dette oppropet?

Gi din støtte med å skrive under her!

<3 Alle stemmer teller <3

Tusen takk til deg <3

I lenkelisten på Veganmisjonen – tusen takk!! :-D

Har nettopp funnet ut at jeg er i lenkelisten til den fantastiske bloggen Veganmisjonen. For en ære!
Det setter jeg stor pris på – tusen, tusen takk 

Til informasjon kan jeg fortelle om hvor flott Veganmisjonen er, og hvor mye den har vært til hjelp for meg i overgangen til veganisme.
Hva skulle jeg gjort uten? Jeg kommer til å skryte av mange gode oppskrifter derfra i fremtiden, noe jeg hadde tenkt å gjøre i utgangspunktet.

Det er alle de små bidragene som virkelig gjør noe. Her er forresten lenkelisten hennes, med et lass av blogger og sider som er verdt å se på!

Hvorfor veganer? Kortversjonen.

Det store spørsmålet. Hvorfor veganer? Hvorfor så innmari sær og rar, med et ønske om å være spesiell?

- Eller er det slik?

Jeg kan bare svare fra min synsvinkel. Og da går det vel automatisk innpå hvorfor jeg er veganer?
Hva var det som gjorde at jeg tok det valget, fremfor å bare fortsette som før?
Hvorfor ville jeg ikke bare ta til takke med det jeg fikk, være fornøyd med det jeg hadde?

Jeg har lyst til å fokusere på det som inspirerer meg. Egentlig så koker det hele ned til denne essensen:

En filosofi og en levemåte som søker å ekskludere — så langt det er mulig og praktisk — alle former for utnytting av dyr for mat, klær eller andre formål; og som derved fremmer utviklingen og bruken av dyrefrie alternativer til det beste for mennesker, dyr og miljøet. For dietten sin del betyr det å gå bort ifra alle produkter som er lagd helt eller delvis av dyr.

Dette er definisjonen av veganisme. Den inspirerer meg, fordi jeg kan påstå at den virkelig fronter essensene av det jeg ønsker å være.

Spesielt:
Til det beste for mennesker, dyr og miljøet.

For siden jeg begynte å lese om veganisme, forstod jeg at denne livsstilen er en nøkkel til en inngangsdør som virkelig kan bidra til markant bedring på alle disse punktene. Kort forklart fordi det er mer mat til alle om vi spiser det primære istedenfor det sekundære – altså spiser kildene selv, uten å fôre dyrene med det, som i seg selv fører til en lite effektiv utnytting av maten vi har tilgjengelig. Dessuten er det meget, meget sunt.
Det er derfor også bedre for miljøet – for veldig mye av forurensingen (uten at jeg har de nøyaktige tallene tilgjengelige akkurat nå, men det kommer) på planeten vi er så heldige å bo på, kommer av dyrehold som vi har satt oss i behov av fordi vi skal spise kjøttet direkte, eller biproduktene av dyrene. Det finnes så mange alternativer, og alt kan vi finne i planteriket.
Selvfølgelig er det også bedre for dyrene. Det er færre dyr som lider, og som har det grusomt. Dette har jeg sett med egne øyne, og derfor tror jeg virkelig på det. Mange tenker på hva vi skal gjøre med dyrene om vi ikke har dem til kjøttproduksjon og annet. Det de ikke tenker på er kvaliteten på livene til de dyrene vi mennesker har skapt fordi vi tenker at vi har behov for dem. En eller annen gang i fortiden har vi tatt inn et vilt dyr, tatt fra dem friheten, og gjort oss til herskere over det. Resultatet er dyrene som nå er avhengige av oss for å overleve. Som vi skaper ved å bestemme når hunndyrene skal gjøres gravide, om de ønsker det eller ikke. Dyr som vi bestemmer hvor lenge skal leve, og når de skal dø. En grusom, smertefull død. Det gror opp etiske spørsmål ut av dette.

Hvem er vi til å bestemme over dyrets livskrets? Hvilken rett har vi til å ta fra noen friheten? Hadde vi enda måttet det, på død og liv.
Men det må vi ikke. Slett ikke. Det er så mange muligheter der ute. Mange av dem har jeg funnet ut av, alle skal jeg dele med tiden.
Mye søker jeg enda svar på. Men det er muligheter der ute!

Det som virkelig inspirerer meg, er følgende:

Ideologien om å gjøre så lite skade som overhodet mulig.

Dette er virkelig meg. Så langt det er mulig for meg. Som innebærer mine daglige valg, hvor jeg virkelig gjør så godt jeg kan med å ta de valgene jeg mener er til det beste for helheten. Det er uten tvil masse masse masse å ta tak i. Jeg har et oppriktig ønske om å gjøre mitt beste. Så godt jeg kan.

Jeg har lagt til en setning under den forrige:

Deretter å bygge opp i kjærlighet.

Jeg tenker at dette er viktig. For det første forsøke å gjøre så lite skade som overhodet mulig, og i neste skritt å bygge opp i kjærlighet.

Noe av dette, er å skrive dette innlegget. Å fronte min mening. Risikere vonde kommentarer, og argumenter.

Jeg ønsker dem alle hjertelig velkommen!

Til dere som nå kjenner “full av seg selv”-alarmen gå av:
Åneida. Jeg er nok bare et menneske som alle andre. Jeg gjør daglig feil, og er veldig langt fra perfekt.
Men det går an å strebe mot det, og ønske å være det beste av seg selv likevel. 

Den balanserte kampen.

Hva gjør man med all den informasjonen man får servert om firmaer som tester på dyr, om produksjoner som ikke går slik de skal, om alt det som blir så feil her i verden?

Jeg tenker at det er en god idè å kjempe en balansert kamp. Kjempe fordi det er det rette å gjøre, balansere det – fordi en skal holde seg selv oppe underveis, også.

Når jeg snakker om en balansert kamp, snakker jeg ikke om måten jeg kjempet på før: ved å fortrenge det som var galt, og automatisk gjøre som alle andre gjorde. Jeg snakker om den gyldne middelvei mellom å stå for det en mener selv – og å ta vare på seg selv når det blir nødvendig.

For det er jo bare å lete – det finnes triste nyheter overalt. Og er man veganer, slik som jeg har blitt, har man også åpnet øynene for mye urettferdighet. Med dette oppfordrer jeg ikke folk til å fortsette å lukke øynene, for jeg tror ikke det nytter heller. Jeg tror at vi alle vet – innerst inne – at det er mye som er riv ruskende galt, og at det er mange, mange som lider fordi vi skal ha det bekvemt og på mange måter luksuriøst i våre liv.
Mener jeg med dette at vi ikke har rett til å ha det bra? Dette var nemlig noe av det som irriterte meg mest med vegetarianere og veganere før jeg ble en veganer selv – at vi liksom skulle lide fordi alle andre led, at vi ikke skulle ha det noe bedre. Men jeg tror ikke det er hva det egentlig er snakk om. I vårt samfunn i dag har vi mange muligheter til mange valg. Ta et eksempel, det at alle veganere også unngår ost, noe som jeg tror gjør at mange vegetarianere ikke tar skrittet til å bli veganer – for det er jo godt med ost. Jeg kjenner det selv, jeg, hvor mye jeg savner det til tider.
Men hvem har sagt at vi må ha det verre enn alle andre? Det finnes massevis med ost som er laget for veganere, og som ikke inneholder noen dyreprodukter. Så kan man jo argumentere med at det blir så unaturlig og rart. Blir det det? Hva med det faktum at kua “gir oss” melk (og ost) fordi vi tar kalven hennes fra henne? Vi må gjøre kua gravid for at hun skal melke, og vi må ta kalven fra henne, ta kalvens melk, for at vi skal få den.
Er det så mye mer naturlig? Med en gang man åpner øynene, ser man hvor absurd mange ting i samfunnet er. Vi ser det som  normalt å drikke melk – tenk på det! Ja, vi har gjort det i mange år. Men er det et forsvar nok for at vi skal fortsette å gjøre det? Det beste som finnes i verden av melk, er nøttemelk etter min smak. Det er virkelig nam-nam! Så hvem har sagt at jeg må ha det verre på den fronten også? Tvert imot – jeg har det bedre nå enn noen gang.

Samtidig blir man mere bevisst, fordi det ikke er alt man “kan” spise. Man har tatt et valg, og det valget gir konsekvenser. Bare dette er jo skremmende for mange. Men jeg har jo alltid selv ønsket å spise mye, mye mere grønnsaker og frukt. Og kroppen vil ha – den skriker etter det. Det er jo her næringen kommer fra. Mange tror at man ikke får i seg nok næring om man ikke spiser kjøtt. Men hvor får dyra næringen sin fra, egentlig? Planteføde. Hvor får melka kalsium fra? Planteføde til kuene. Hvorfor ikke gå rett til næringskilden, istedenfor å ta omveier?

Men det jeg snakket om, var den balanserte kampen. Tross alt er dette et valg man må ta helt selv. Det er bare jeg som kan ta mitt valg, som du kan ta ditt. Men jeg oppfordrer deg, hvem du enn er, til å skaffe deg informasjon. Til å forstå hva som virkelig skjer der ute, med produksjon av mat, med produksjon av f.eks pels og skinn, dun, osv. Til å virkelig se hva som skjer – for så å kjenne ordentlig etter hva som er riktig for deg. Og da snakker jeg ikke om å lytte til frykten for å være annerledes, jeg snakker om følelsen av hva som er rett.

Om du så har tatt dette til deg, og funnet ut av hva som virkelig skjer der ute, og tatt ditt valg om hva som er rett, uansett hva det er, så er det viktig at du også søker det som er godt i livet. Sannheten kan på mange måter være veldig vond. Det finnes også masse positivt som skjer ute i verden, for det er tross alt håp, selv om det kanskje ikke virker slik. Selv om mye er veldig vondt.

Uansett så er sannheten der ute, om man åpner øynene eller ikke. Sannheten er at mange lider, og at vi faktisk kan gjøre noe med det.

Det at man unngår å søke sannheten, betyr ikke at den forsvinner uansett. Men det at vi tar tak i det som er sannhet, og tar tak i det som er vondt, får det ut i lyset, og gjør det godt - det gjør jo at sannheten blir mindre vond, og tilsluttoppbyggende. Dette skjer kun om vi gjør det, og ikke flykter. Husk at det tross alt også er en kamp å jobbe med å ikke se. Hvor mye energi bruker en hver dag på å ikke se, eller på å unngå det man vet er rett?

Det at det er rett for meg, og det at jeg ser at det faktisk fungerer som en løsning, gir meg lyst til å spre mine tanker videre til alle andre mennesker. For jeg vil jo gjøre verden til et bedre sted. Jeg vil forsøke å gjøre det jeg kan.

De første dagene.

Et sted må en jo begynne.

For noen uker siden skrev jeg dette innlegget på min og Monica sin blogg. Det fikk mange treff, og jeg fikk mange gode oppmuntrende kommentarer fra veganere som hadde funnet frem til meg. Oppmuntret av støtten, skrev jeg akkurat en uke senere dette, hvor jeg på min måte kunngjorde for verden at jeg hadde bestemt meg: Veganer it is!

Hvorfor jeg ble veganer, er vel egentlig et kapittel for seg selv. Det er vanskelig å skrive om veganisme uten å forklare hvorfor man blir veganer. Men jeg skal prøve! Altså å skrive om veganisme uten å forklare hvorfor jeg er det. For hvorfor skal jeg forklare det? Joda, kanskje dere lesere som muligens er interessert i denne veien gjerne vil vite hva mine motivasjoner er for å være veganer, men på en annen side, er kanskje leserne av denne bloggen mennesker som allerede har, eller snart kommer til å bestemme seg for å bli veganere? Eller for å ha et annet slags kosthold enn før. Eller noe annet.

Uansett, så tror jeg at jeg kan spare hvorfor til et eget innlegg. Altså hvorfor for meg, hvorfor jeg tok dette valget.
For jeg har jo ikke svaret på hvorfor alle andre veganere valgte det, eller hvorfordu kanskje velger det.

Det må du må en måte finne ut av selv!

Man har noen felles grunner kanskje. Men motivasjonen kommer jo fra vårt indre.
Dessuten, om dere er veldig nysgjerrige, kan dere lese de to andre innleggene enn så lenge 

Det jeg kan si nå, er at jeg vet at dette er riktig for meg. Men om jeg visste at jeg skulle bli veganer i desember i fjor, hadde jeg ledd av det, og av alle som hadde sagt det til meg. Jeg koste meg med ribben min, jeg.

Jeg er da altså en “over natten” veganer. Noe hadde skurret inni meg i lengre tid, og jeg kjøpte trofast økologisk melk og økologiske egg for å dekke over følelsen. Ikke at det er noe galt med det – jeg mener at økologiske varer i det minste er et skritt videre. Man kommer seg jo videre med det neste skrittet etter det første. Ellers kan vi ikke gå.

Det som endret meg gradvis fremtil jeg bare ble det, var først Framtiden i våre hender som har “Kjøttfri mandag” på siden sin. Egentlig syntes jeg det var ganske teit første gang jeg hørte om det. Og jeg ble litt irritert også. Tenk å prøve å tvinge oss til å spise kjøttfritt på en mandag!! Og hva skulle jeg spise? Tamme supper og salater? Oppskriftene så ikke fristende ut i det hele tatt. Men det var da. Den siste tiden startet jeg likevel å utforske disse sidene, og jeg fant ut at de hadde “Månedens blogger”, som jo linket videre til et hav av oppskrifter, og blogger, om blant annet den veganske livsstilen. Jeg ble slått ut: Det var jo så mye variert mat! Så enkelt – og så grunnleggende: De mest grunnleggende matvarene, som man plutselig fikk mye mer i seg enn før. Rare, mystiske ting som kikerter og bønner kom opp på menyen, selv om jeg visste hva kikerter var fra før av.

Kikkerter? Nehei, kikerter.

Mange av oppskriftene handlet også om det å lage f.eks brød og wraps fra bunnen av. Nå har jeg aldri vært noen gourmet-kokk. Min far prøvde forgjeves å lære meg kokkekunstene fra jeg var barn. Men nei, jeg var ikke interessert. Det var bare teit. Men nå, når jeg så hvordan jeg kunne lage ting fra bunnen av, og at jeg kunne lage det uten noen animalske produkter – det likte jeg! Faktisk så likte jeg det så godt at jeg forsøkte å snike inn små ting i måltidene våre. Inni meg ville jeg nok bli en liten skapveganer allerede da. Litt sånn lure-veganer, kanskje? En del av meg planla dette, hemmelig.

Så kom dagen hvor Monica kom på besøk, og hvor jeg, fordi det var moro, skulle lage et vegansk måltid, både middag, og dessert, pluss smoothie. Jeg hadde forsøkt dette før, middagen, med blandet hell. Mann og venninne hjalp til på kjøkkenet, og skulle mose kikert-massen til kikert-wraps-bollene. Link her. Spente på den nye stavmiksern vi hadde fått av svigerfar til jul, tok de gledelig tak i utfordringen, og moste massen litt vel mye. Jeg sa ingenting, og følte meg vel egentlig bare glad for at de ville hjelpe til, og at de var så ivrige. For mannens del virket det i ettertid som om det var stavmikseren som var interessant, men der og da følte jeg en indre støtte og glede. Det ble godt! Bedre enn jeg forventet, og Monica roste det opp i skyene. Nå vet jeg fra før av at min kjære Monica har det med å rose det meste jeg gjør opp i skyene, men jeg vet hun mente det. Mannen var ikke så imponert, men det falt liksom litt bort det, i all rosen fra min kjære venninne. Menn er jo tross alt ikke så viktige når vi kvinner sitter til bords og skravler!!

Men jeg var alt i alt veldig fornøyd, desserten ble jo nydelig, og smoothien også. Poenget var at vegansk mat var nam-nam, jeg likte det, selv om kikertbollene i fremtiden skal få mye mer konsistens enn disse stakkars bollene denne dagen fikk – pga min mann og min venninnes overivrige bruk av stavmikseren.

Det ble en interesse. Også skrev jeg innlegget på bloggen til Monica og meg. Jeg hadde aldri turt å si min mening helt åpent ut i egen blogg da. Dette er to ukersiden. Jammen har ting forandret seg! Jeg turte det når Monica støttet meg først. Som hun fremdeles gjør når jeg skriver innlegg her også. I dag møttes vi på kafè, og ble enige om at bloggen vår var blitt litt for veganisert i den siste tiden. Det ble som en magnet for veganere, og selv om jeg i utgangspunktet skulle skrive om min vei, og Monica om sin vei, har emnet veganisme vokst seg enormt stort disse to-tre ukene jeg har holdt på med det. Det fikk liksom egne ben og stå på. Jeg har meldt meg inn i samfunn, foreninger osv, og jeg tror jeg allerede nå har en slags egen stemme i denne grupperingen jeg identifiserer meg inni. Så derfor kommer jeg til å skrive om veganismen min her, i de dype og detaljerte trekk. Vår andre blogg, Dine valg, handler tross alt om alle slags valg vi gjør. Der kommer jeg til å skrive litt om alt jeg gjør, fra veganismen i lette trekk, til gjenvinning av søppel, til hyggelige komplimenter. Det er så mye man kan gjøre for å få verden til å bli litt bedre. Her forteller jeg om min vei i veganismen, kanskje først og fremst om alle feilene jeg gjør. Slikt kan det bli moro av!

Endringen min kom med denne. Da hadde jeg bestemt meg. Det var som om jeg fikk koblet sammen to deler av meg selv som var blitt separert ett eller annet sted på veien. Ja, det er kanskje den beste talen du noensinn kommer til å høre.

Youtube er min venn. Kanskje aller mest dyrenes, og miljøets venn.

En Skapveganer er født.

Denne bloggen kom frem som i et svangerskap, bare uten svangerskapet. Ved et “popp!” var den her. Navnet hadde jeg kapret fra før av, for jeg hadde tenkt meg at jeg en eller annen gang i fremtiden skulle lage en flott blogg om veganisme. Kanskje med oppskrifter og lass av inspirasjon til nye, fremtidige spirer.

Inntil min venninne Monica, som tidligere har prøvd ut veien med et glutenfritt, melkefritt, og sukkerfritt kosthold, sa:

“Det som hadde vært kult, Victoria, er å se hvordan det er for deg i din første tid som veganer. De fleste skriver jo ikke om den første tiden sin med en ny vane, nettopp fordi det er så krevende å sette seg inn i noe nytt, at man ikke har ressurser til å skrive om det i tillegg. Det som er helt sikkert, er at jeg med glede hadde fulgt med om du skrev på noe sånt.”

Og slik kom inspirasjonen for fullt ut i blomst, nok til at bloggen nå ser dagens lys.

Så, kjære Monica, denne er til ære for deg.