Hvorfor veganer? Kortversjonen.

Det store spørsmålet. Hvorfor veganer? Hvorfor så innmari sær og rar, med et ønske om å være spesiell?

- Eller er det slik?

Jeg kan bare svare fra min synsvinkel. Og da går det vel automatisk innpå hvorfor jeg er veganer?
Hva var det som gjorde at jeg tok det valget, fremfor å bare fortsette som før?
Hvorfor ville jeg ikke bare ta til takke med det jeg fikk, være fornøyd med det jeg hadde?

Jeg har lyst til å fokusere på det som inspirerer meg. Egentlig så koker det hele ned til denne essensen:

En filosofi og en levemåte som søker å ekskludere — så langt det er mulig og praktisk — alle former for utnytting av dyr for mat, klær eller andre formål; og som derved fremmer utviklingen og bruken av dyrefrie alternativer til det beste for mennesker, dyr og miljøet. For dietten sin del betyr det å gå bort ifra alle produkter som er lagd helt eller delvis av dyr.

Dette er definisjonen av veganisme. Den inspirerer meg, fordi jeg kan påstå at den virkelig fronter essensene av det jeg ønsker å være.

Spesielt:
Til det beste for mennesker, dyr og miljøet.

For siden jeg begynte å lese om veganisme, forstod jeg at denne livsstilen er en nøkkel til en inngangsdør som virkelig kan bidra til markant bedring på alle disse punktene. Kort forklart fordi det er mer mat til alle om vi spiser det primære istedenfor det sekundære – altså spiser kildene selv, uten å fôre dyrene med det, som i seg selv fører til en lite effektiv utnytting av maten vi har tilgjengelig. Dessuten er det meget, meget sunt.
Det er derfor også bedre for miljøet – for veldig mye av forurensingen (uten at jeg har de nøyaktige tallene tilgjengelige akkurat nå, men det kommer) på planeten vi er så heldige å bo på, kommer av dyrehold som vi har satt oss i behov av fordi vi skal spise kjøttet direkte, eller biproduktene av dyrene. Det finnes så mange alternativer, og alt kan vi finne i planteriket.
Selvfølgelig er det også bedre for dyrene. Det er færre dyr som lider, og som har det grusomt. Dette har jeg sett med egne øyne, og derfor tror jeg virkelig på det. Mange tenker på hva vi skal gjøre med dyrene om vi ikke har dem til kjøttproduksjon og annet. Det de ikke tenker på er kvaliteten på livene til de dyrene vi mennesker har skapt fordi vi tenker at vi har behov for dem. En eller annen gang i fortiden har vi tatt inn et vilt dyr, tatt fra dem friheten, og gjort oss til herskere over det. Resultatet er dyrene som nå er avhengige av oss for å overleve. Som vi skaper ved å bestemme når hunndyrene skal gjøres gravide, om de ønsker det eller ikke. Dyr som vi bestemmer hvor lenge skal leve, og når de skal dø. En grusom, smertefull død. Det gror opp etiske spørsmål ut av dette.

Hvem er vi til å bestemme over dyrets livskrets? Hvilken rett har vi til å ta fra noen friheten? Hadde vi enda måttet det, på død og liv.
Men det må vi ikke. Slett ikke. Det er så mange muligheter der ute. Mange av dem har jeg funnet ut av, alle skal jeg dele med tiden.
Mye søker jeg enda svar på. Men det er muligheter der ute!

Det som virkelig inspirerer meg, er følgende:

Ideologien om å gjøre så lite skade som overhodet mulig.

Dette er virkelig meg. Så langt det er mulig for meg. Som innebærer mine daglige valg, hvor jeg virkelig gjør så godt jeg kan med å ta de valgene jeg mener er til det beste for helheten. Det er uten tvil masse masse masse å ta tak i. Jeg har et oppriktig ønske om å gjøre mitt beste. Så godt jeg kan.

Jeg har lagt til en setning under den forrige:

Deretter å bygge opp i kjærlighet.

Jeg tenker at dette er viktig. For det første forsøke å gjøre så lite skade som overhodet mulig, og i neste skritt å bygge opp i kjærlighet.

Noe av dette, er å skrive dette innlegget. Å fronte min mening. Risikere vonde kommentarer, og argumenter.

Jeg ønsker dem alle hjertelig velkommen!

Til dere som nå kjenner “full av seg selv”-alarmen gå av:
Åneida. Jeg er nok bare et menneske som alle andre. Jeg gjør daglig feil, og er veldig langt fra perfekt.
Men det går an å strebe mot det, og ønske å være det beste av seg selv likevel.