Den balanserte kampen.

Hva gjør man med all den informasjonen man får servert om firmaer som tester på dyr, om produksjoner som ikke går slik de skal, om alt det som blir så feil her i verden?

Jeg tenker at det er en god idè å kjempe en balansert kamp. Kjempe fordi det er det rette å gjøre, balansere det – fordi en skal holde seg selv oppe underveis, også.

Når jeg snakker om en balansert kamp, snakker jeg ikke om måten jeg kjempet på før: ved å fortrenge det som var galt, og automatisk gjøre som alle andre gjorde. Jeg snakker om den gyldne middelvei mellom å stå for det en mener selv – og å ta vare på seg selv når det blir nødvendig.

For det er jo bare å lete – det finnes triste nyheter overalt. Og er man veganer, slik som jeg har blitt, har man også åpnet øynene for mye urettferdighet. Med dette oppfordrer jeg ikke folk til å fortsette å lukke øynene, for jeg tror ikke det nytter heller. Jeg tror at vi alle vet – innerst inne – at det er mye som er riv ruskende galt, og at det er mange, mange som lider fordi vi skal ha det bekvemt og på mange måter luksuriøst i våre liv.
Mener jeg med dette at vi ikke har rett til å ha det bra? Dette var nemlig noe av det som irriterte meg mest med vegetarianere og veganere før jeg ble en veganer selv – at vi liksom skulle lide fordi alle andre led, at vi ikke skulle ha det noe bedre. Men jeg tror ikke det er hva det egentlig er snakk om. I vårt samfunn i dag har vi mange muligheter til mange valg. Ta et eksempel, det at alle veganere også unngår ost, noe som jeg tror gjør at mange vegetarianere ikke tar skrittet til å bli veganer – for det er jo godt med ost. Jeg kjenner det selv, jeg, hvor mye jeg savner det til tider.
Men hvem har sagt at vi må ha det verre enn alle andre? Det finnes massevis med ost som er laget for veganere, og som ikke inneholder noen dyreprodukter. Så kan man jo argumentere med at det blir så unaturlig og rart. Blir det det? Hva med det faktum at kua “gir oss” melk (og ost) fordi vi tar kalven hennes fra henne? Vi må gjøre kua gravid for at hun skal melke, og vi må ta kalven fra henne, ta kalvens melk, for at vi skal få den.
Er det så mye mer naturlig? Med en gang man åpner øynene, ser man hvor absurd mange ting i samfunnet er. Vi ser det som  normalt å drikke melk – tenk på det! Ja, vi har gjort det i mange år. Men er det et forsvar nok for at vi skal fortsette å gjøre det? Det beste som finnes i verden av melk, er nøttemelk etter min smak. Det er virkelig nam-nam! Så hvem har sagt at jeg må ha det verre på den fronten også? Tvert imot – jeg har det bedre nå enn noen gang.

Samtidig blir man mere bevisst, fordi det ikke er alt man “kan” spise. Man har tatt et valg, og det valget gir konsekvenser. Bare dette er jo skremmende for mange. Men jeg har jo alltid selv ønsket å spise mye, mye mere grønnsaker og frukt. Og kroppen vil ha – den skriker etter det. Det er jo her næringen kommer fra. Mange tror at man ikke får i seg nok næring om man ikke spiser kjøtt. Men hvor får dyra næringen sin fra, egentlig? Planteføde. Hvor får melka kalsium fra? Planteføde til kuene. Hvorfor ikke gå rett til næringskilden, istedenfor å ta omveier?

Men det jeg snakket om, var den balanserte kampen. Tross alt er dette et valg man må ta helt selv. Det er bare jeg som kan ta mitt valg, som du kan ta ditt. Men jeg oppfordrer deg, hvem du enn er, til å skaffe deg informasjon. Til å forstå hva som virkelig skjer der ute, med produksjon av mat, med produksjon av f.eks pels og skinn, dun, osv. Til å virkelig se hva som skjer – for så å kjenne ordentlig etter hva som er riktig for deg. Og da snakker jeg ikke om å lytte til frykten for å være annerledes, jeg snakker om følelsen av hva som er rett.

Om du så har tatt dette til deg, og funnet ut av hva som virkelig skjer der ute, og tatt ditt valg om hva som er rett, uansett hva det er, så er det viktig at du også søker det som er godt i livet. Sannheten kan på mange måter være veldig vond. Det finnes også masse positivt som skjer ute i verden, for det er tross alt håp, selv om det kanskje ikke virker slik. Selv om mye er veldig vondt.

Uansett så er sannheten der ute, om man åpner øynene eller ikke. Sannheten er at mange lider, og at vi faktisk kan gjøre noe med det.

Det at man unngår å søke sannheten, betyr ikke at den forsvinner uansett. Men det at vi tar tak i det som er sannhet, og tar tak i det som er vondt, får det ut i lyset, og gjør det godt - det gjør jo at sannheten blir mindre vond, og tilsluttoppbyggende. Dette skjer kun om vi gjør det, og ikke flykter. Husk at det tross alt også er en kamp å jobbe med å ikke se. Hvor mye energi bruker en hver dag på å ikke se, eller på å unngå det man vet er rett?

Det at det er rett for meg, og det at jeg ser at det faktisk fungerer som en løsning, gir meg lyst til å spre mine tanker videre til alle andre mennesker. For jeg vil jo gjøre verden til et bedre sted. Jeg vil forsøke å gjøre det jeg kan.